Full rulle

Del 4 - Mot Lhasa

Tilbake fra Hong Kong drar vi fra Lanzhou til Xining på to dager. Det blir en grei affære. Xining er hovedstaden i provinsen Qinghai, som er en av de tre vestlige provinsene i Kina. Dette er de øde områdene, og ikke tradisjonelt/historisk kinesisk. Her bor mange etniske minoriteter som Hui (muslimer) og tibetanere. Xining er en stor by og er for vestlige turister mest kjent for å være siste stopp i storby før Lhasa. Vi handler inn mat og drikke som skal holde helt til Golmud. Egentlig kunne vi klart oss med mye mindre proviantering, siden vi kommer til et par store nok byer underveis, men la gå.

På vei opp det første passet

Første camping etter Xining, på vei mot Golmud. Litt vanskelig å finne ly langs en firefelts motorvei, men etter litt leting finner vi en fin plass blant noen trær.

Første camping

Første utfordring etter Xining blir å klatre fra 2200 meter til over 3400 meter. Det er nå høyden kan by på vanskeligheter, særlig etter 3000 meter. Det går greit, men de første dagene merker vi tydelig at kroppen har mindre oksygen å jobbe med enn vanlig.

På toppen av det første store passet, ca. 3400 meter (Riyueshan – Solmånefjellet)

Utsikt nedover fra Riyueshan langs veien vi skal følge

To tibetanske munker har mistet luften i dekket, Sigbjørn ser om sykkelpumpen kan hjelpe (det kan den ikke). Selv om vi fortsatt er langt øst i Kina (Qinghai-provinsen) så er det mange tibetanere i området, og flere av de viktigste/helligste templene i tibetansk buddhisme ligger i Gansu- og Qinghai-provinsen.

Første ordentlige regnværsdag for hele turen (etter over to måneder på tur!). For en gangs skyld regner det når vi våkner om morgenen

Vestover fra Xining innover i Qinghai-provinsen blir landskapet mer øde og det er tydelig mindre folk som bor her.Vi sykler også et par dager langs Qinghai-innsjøen, Kinas største innsjø. Etter hvert forlater vi denne og tar sørvestover mot Golmud. Her blir landskapet mer goldt og ørkenaktig med mye vind. Enkelte dager får vi så ekstreme motvinder at vi må aktivt bytte på å sykle foran.

Pause ved Qinghai-innsjøen, Kinas største og kjent for frodig fugleliv. Det ser vi bare antydninger til, men det er nok feil tid på året. Her har vi funnet en liten brygge.

Første stupa vi ser, tibetansk helligdom.

Kaller du dette mat?

Viktig melding – lytt på radio! Jardar forsøker å få inn den norske kanalen Voice of Tibet. Dessverre jammer kinesiske myndigheter kanalen overalt hvor vi prøver.

Hestehviskeren Sigbjørn. En kveld vi camper dukker det plutselig opp et par tibetanere og en av de kommer til hest

Endelig treffer vi på andre syklister, denne er førstemann i en tropp på 13 som kommer fra Xinjian og skal til Xining. Litt lettere kledd enn oss, men så skal han også oppover et ganske høyt pass, mens vi er på vei nedover (i 50-60 km/t, faktisk)

Veien til Golmud, sett fra et høydedrag

Siste overnatting før Lhasa blir faktisk i en liten by som heter Dulan. Vi ønsker ikke å overnatte i Golmud, siden vi har hørt mye fælt om byen. Spesielt frykter vi at politiet (Public Security Bureau, PSB) skal stille for mange ekle spørsmål om hvorfor vi er der og hvilken vei vi skal. Det er nemlig egentlig ikke lov for utlendinger å reise fra Golmud til Lhasa utenom gjennom en godkjent turoperatør. Det du egentlig trenger er en tillatelse fra det tibetanske turistbyrået og denne får du bare ved å bestille dyre Land Cruiser-reiser med guide og full pakke hos en operatør. Dette er egentlig bare en finurlig måte å melke turister på, og siden vi ønsker å sykle for oss selv har vi bestemt oss for ikke å bry oss med å skaffe tillatelse. Dette er den vanligste framgangsmåten for utlendinger som sykler til/i Tibet. Det skal også vise seg at dette ikke er noe problem, da ingen politimann noensinne stopper oss, eller spør om papirer.

Handletur i Dulan, siste hotellopphold før Lhasa.

Sanddyner utenfor Xiangride, en dag fra Dulan.

Bolten på bakhjulet til Jardar har brukket tvert av, noe som fører til en dags forsinkelse mens jeg og Jardar drar tilbake til Dulan for å få dreid en ny bolt.

Ny bolt dreies i Dulan.

Hva betyr nå egentlig ”bolt” på kinesisk? Godt jeg kjøpte en kinesisk-engelsk dictionary-computer i Hong Kong (med lyd!)

Sigbjørn og Lyngve må holde ut i stekende varme mens Jardar og jeg fikser ny bolt i Dulan

Myggangrep!

Motvind!

Det eneste vi er ordentlig redd for er de såkalte kontrollpostene på veien. Spesielt utenfor Golmud skal det være en kontrollpost som er vanskelig å komme gjennom. Derfor bestemmer vi oss for ikke å sove over i Golmud, men bare sykle rett gjennom. Vi bestemmer oss også for å prøve å sykle gjennom kontrollposten på nattestid, men det viser seg å være så mye tungtrafikk på veien at sykling om natten er helt uaktuelt. Vi prøver derfor å komme gjennom kontrollposten kl. 7 om morgenen.

Kontrollposten etter Golmud, som viser seg å være en veiestasjon for lastebiler

Det viser seg ikke å være noe problem, ettersom det ryktene har beskrevet som en ”severe checkpoint” p.t. bare er en veiestasjon for lastebiler. Heller ingen av de andre kontrollpostene som skal ligge langs ruten vår (Amdo og Naqu) viser seg å være noe problem. Dette er en utrolig lettelse. Flere andre syklister har tidligere år blitt stoppet på veien (enten av politiet eller ved kontrollpost), fått bot og blitt satt på buss til Lhasa, eller til og med tilbake til Golmud. Vi anser oss derfor som heldige, eller kanskje det bare er tidene som forandrer seg. Vi er uansett ikke i tvil om at hvis Tibet blir et tema på den internasjonale politiske dagsorden igjen vil det bli svært mye vanskeligere å sykle samme rute.

Etter å ha kommet forbi Golmud og ”kontrollposten”, så bærer det rett opp til det såkalte ”tibetanske platå”. Dette platået ligger på ca. 4500 meter hele veien til Lhasa, over 100 mil. Det er nå vi virkelig får kjenne høyden, ettersom de høyeste passene vi må gjennom ligger på over 5000 meter (Tanggulashan er høyest med 5230 meter). På 5000 meter vil oksygenmengden være såvidt over halvparten av hva det er ved havoverflaten, noe som gjør at kroppen får halvparten av oksygenet å jobbe med underveis. Høydesyke er nå definitivt en potensiell fare, men vi er forsiktige så vi får aldri noe mer enn lette symptomer enkelte dager (hodepine, andpustenhet – spesielt om natten, lite matlyst). Det mest slitsomme er at man ikke kan holde pusten lenge før man blir fullstendig overmannet av andpustenhet. Det kan virke banalt, men det er utrolig hvordan vi i lavlandet puster ubevisst på en måte som fort skaper problemer (andpustenhet) i høyden. Men vi er forberedt gjennom gradvis stigning over flere uker fra Xining, da er det verre med de som flyr til Lhasa (3800 meter). Lhasa ligger svært lavt i forhold til resten av Tibet, slik at turister som kommer til Lhasa må vente opp til 4-5 dager før de kan bevege seg ut av byen. Dette for at kroppen skal kunne akklimatiseres til den tibetanske høyden

Endelig oppe på det tibetanske platå, 4500 meter over havet. Underveis møter vi Steve fra Xinjian som også sykler mot Lhasa. Felles for alle kinesiske syklister vi møter er at de sykler nesten uten bagasje og at de bare ler av oss når vi viser hvor mye bagasje vi har med. Men så overnatter de heller ikke i telt, og har ikke med særlig med klær. Ekstrautstyr til sykkel har de heller ikke.

Vi tar en rolig dag for å begå litt fjellvandring i snødekte fjell. Hele dalen heller faktisk nedover mot venstre i bildet, det er ikke bare en bildeeffekt.

På en toppen av 4800 meter, etter en fin klatretur opp.

Endelig over første pass på det tibetanske platå, 16 mil fra Golmud (4770 moh) Her møter vi en tysker som jobber for Siemens. De tester bilen til høyre, en ny kinesisk modell kalt Brilliance som er under utvikling. Her tester de motorstyresystemet (levert av Siemens) for å se om det tåler høyden.

Hva er ”oksekjøtt” på kinesisk?

Jardar studerer reiseruten videre.

Ferden gjennom Qinghai og Tibet blir en tre ukers telttur. Underveis opplever vi en god del regn, med mye tordenvær. Et par dager er det skikkelig ille og vi må tåle haglskurer, og så mye lyn og torden at vi faktisk må søke ly. Det er ikke så veldig gøy å sitte på en sykkel når det hagler over deg og du er iskald på hender og føtter og lynet flerer hvert 10. sekund.

Endelig på toppen av høyeste pass på ruten - Tanggulashan på 5230 meter.

På vei ned fra Tanggulashan får vi en j**lig haglskur. Selv ikke Gore-Tex klarer å ta unna vannet, så hele koppen blir klissvåt. Temperaturen synker til ned mot 4 grader, det hagler og tordner og lyner og alt blir vått.

Handletur i Amdo. Her har vi nettopp passert hva som skulle vært en checkpoint, så vi er litt nervøse for om politiet skal komme. Samtidig høljer det ned og alt av klær og sko er klissvått.

Første natt med snø! (og eneste)

Etter å ha punktert i øsende regn søker Sigbjørn og jeg ly i en nedlagt arbeidsstasjon langs veien.

På toppen av siste pass før Lhasa.

Tilslutt ender vi opp i Lhasa, etter å ha sykle 110 mil fra Golmud. Lhasa ligger omtrent 700 meter lavere enn resten av det vi har syklet gjennom Tibet, og det hadde vært en rask sykkeltur om ikke det var for at motvinden bremser kraftig nedover. Men det er like greit, for vi har ikke hastverk og når vi kommer fram vet vi at vi endelig kan få tatt en dusj og spist litt ordentlig mat (annet enn nudler). Uansett hva som skjer så kan vi nå i hvert fall si at vi har syklet en rute som i følge flere reisebøker er så øde at bare en håndfull klarer det hvert år.

Ti mil før Lhasa stopper jernbanen opp. Så langt er de kommet, men jernbanen blir først operativ i 2007.

PÅ vei mot Lhasa, langs en trang dal ned mot 3800 moh.

Endelig i Lhasa! Nå gleder jeg meg til å dusje!

Utenfor Jokhang-tempelet i Lhasa, to hundre meter fra der vi bor. Dette er det andre mest kjente tempelet i Lhasa, etter Potala (som ses i bakgrunnen)

Jokhang-tempelet er i motsetning til Potala fortsatt i bruk. Fromme pilgrimer legger seg ned framfor inngangen.

Del 3: Mot Lanzhou

Etter Pingyao drar vi vestover opp i fjellene. Vi ønsker å få renere luft, mer natur og færre folk. Målet er Lanzhou i vest om 20 dager. Første dag blir bomtur delux. Vi sykler halvveis gjennom et fjellpass på dårlig kjerrevei, men når mørket melder seg og vi skal telte blir vi stoppet av politiet. Nøyaktig hvorfor de nektet oss å sette opp telt vil vi aldri få vite med sikkerhet, men vi tror de snakket om brannfare og forbud mot å fyre opp bål. Uansett så var de overbevist om at vi hadde kjørt feil, for ingen mennesker vil vel frivillig sykle denne veien? Enden på visa blir nå i alle fall at politiet serverer oss middag for deretter å kjøre oss tilbake ned fjellet og til et dyrt luksushotell i nærmeste by. Heldigvis klarer vi med hjelp av en amerikansk engelsklærer som tolk å få rommene for halv pris og da er det like greit, siden vi alle kan trenge en dusj etter strabasene opp og ned fjellet.

Neste dag starter vi på ny, men tar en annen vei som vi vet er asfaltert og fremkommelig. Det blir nye fjellpass å passere, men ikke så bratt som dagen før. Problemet nå er at vi aldri ser ut til å forlate sivilisasjonen. Det bor folk overalt langs veiene så vi klarer ikke å finne noe sted vi kan campe (relativt) uforstyrret. Men vi reddes av gong-gongen, siden det viser seg at vi bare minutter før det er blitt helt mørkt kjører rett inn i en større by der vi finner overnatting. Kartet vårt stemmer ikke med terrenget og vi har havnet på en vei som ikke er avmerket på kartet!

Etter å syklet langt nok vest neste dag til at vi når den Gule Flod (fortsatt langs forurensede og tett befolkede veier) finner vi en vei som ser ut til å gå ”ordentlig” oppover i fjellet. Vi følger den siden vi frykter at alternativet som er å sykle langs elven vil være enda tettere befolket og enda mer forurenset. Heldigvis gjør vi rett siden vi ender opp i et bratt fjellandskap der det riktignok bor folk mange steder, men der vi er heldige og klarer finne gode teltplasser. Neste dag blir flott med bra vær og flott landskap.

Veien videre tar oss til byen Yulin. Nå er vi ute på slettene og har havnet på gode veier med bra asfalt. Her går det unna! Men dessverre begynner det å regne på ettermiddagen så det blir et ordentlig strev å sykle. I Yulin tar vi inn på hotell et par dager pga regnet, og gjør en avtale med et lokalt TV-selskap. Når vi reiser fra Yulin filmer de oss og intervjuer oss, til noe de kaller en 10-minutters ”spesial”. Dessverre får vi aldri se det selv, men det var moro lell.

Etter Yulin sykler vi enda en uke og ender opp Lanzhou den 25. mai. Turen fra Pingyao til Lanzhou tok i alt 15 dager, mot 20 som estimert.

Lanzhou er en by med 3.4 millioner innbyggere, men det spesielle er at den er klemt inne i et dalføre. Det gjør at byen strekker seg langt i øst-vest-retning, mens den langs nord-sør-aksen begrenses av fjell/høydedrag på begge sider. I sør er ”White Pagoda Hills”-parken som vi besøker første fridag. Fin park som ligger i fjellsiden og som kineserne bruker til rekreasjon, men det er bratt å gå opp alle trappetrinnene for å komme til toppen.

Agendaen i Lanzhou er egentlig å ordne billetter til Hong Kong. Det er to grunner til at vi må til Hong Kong. Den ene og viktigste er at vi har et ”double entry visa” som gir oss anledning til å besøke Kina to ganger à 90 dager. Men siden vi fra nå bare har én måned igjen av den første gangen og vi mellom Lanzhou og Katmandu kommer til å trenge mer enn det så må vi ut av landet i Lanzhou for å ”bruke opp” den ene gangen. Når vi kommer tilbake igjen vil vi ha lov til å oppholde oss nye 90 dager i Kina, og det er godt nok for oss.

Den andre grunnen til å dra til Hong Kong er at vi må handle nye dekk. Det viser seg at vi har fått altfor dårlige dekk, så to av fire sykler har bakdekk som er helt utslitte og alle fire reservedekkene er blitt ubrukelige av forskjellige årsaker. Dekkene skal i ”teorien” tåle 1000 mil, men vi har nå syklet knapt 270 mil og alle åtte dekkene vi har med oss er nesten ferdige.Bare Jardar og Lyngve har dekk som (kanskje) tåler resten av turen. Ingen av oss har reservedekk. Dessverre viser det seg at Hong Kong bruker en helt annen dimensjon på dekk enn Kina og Europa, så i utgangspunktet finnes det knapt butikker som selger dekkene vi skal ha! Heldigvis får vi handlet fem reservedekk av riktig dimensjon og av akseptabel kvalitet, så vi har kontroll på det som ellers kunne vært et alvorlig problem.

Å fly til Hong Kong koster oss 4000 per person, med mellomlanding i Guangzhou og overraskende høy standard (China Southern og China Eastern). Billettene bookes gjennom China International Travel Service, det offisielle statlige”reisebyrået”. Sett i ettertid kunne vi sikkert fått det billigere hvis vi shoppet litt rundt, men vi ønsket å snakke med noen som kunne engelsk for å unngå misforståelser.

Politiet skyfler oss inn i politibil for aa kjoere oss tilbake til Fenyang nattestid.

Advarsel: brannfare

Innsjekking paa hotell i Fenyang, med amerikanske Eldin som tolk til hoyre.

Eksempel paa kinesisk veikro.

Naar vi stopper pga problemer tar det ikke lang tid foer det stimler folk til.

Pga regnvaer lunsjet vi i hulen til venstre. Etterpaa stoppet et foelge og spurte om de kunne hjelpe oss med noe. Her studerer Jardar kinesisk veikart for aa see om vi er paa rett vei.

Endelig, den gule flod

Lyngve paa vei ut til elven

Skumring hoyt oppe i fjellene. Taggene i fjellet er terrasser.

Tre tilfeldige forbipasserende stopper oss utenfor Yulin og lurer paa om de kan hjelpe oss. De finner et bra hotell til oss. Hotellet tar egentlig ikke utlendinger, men vi skriver oss inn under en av vaare hjelpere sitt navn.

Paa hotellet kontaktes vi av en engelsklaerer som har med to venninner som jobber i et lokalt TV-selskap. De vil filme oss naar vi reiser. Det er tydeligvis en begivenhet at syklende utlendinger kommer til byen.

Cameracrew fra den lokale TV-stasjonen i Yulin filmer oss mens vi gjoer klar syklene for avreise.

AApningen paa teltet vaart er blitt oedelagt saa for aa unngaa vann i teltet ved regn kjoeper vi inn plast til aa dekke over. Funker bra!

Kart over reiseruten vestover fra Pingyao. Byen Fenyang helt til hoyre, der vi ufrivillig maa ta en natt paa hotell etter aa ha blitt stoppet av politiet oppe i dalfoeret. Den gule flod til venstre, byen Lishi i midten.

Reiseruten hittil. Mongolia i blaatt, foerste ringen er rundt Taiyuan til hoyre, siste ringen til venstre er Lanzhou.

Etter en handletur i en uviktig by faar vi hjelp med aa finne veien ut.

Den kinesiske mur! Eller restene av den.

Som alltid naar vi handler mat stimler folk til. Her i en passe stor landsby.

"Aa foede jentebarn og foede guttebarn er likt. Jentebarn er ogsaa betydningsfulle mennesker."

Utsikt over Lanzhou fra White Pagoda Hills-parken.

Hong Kong Island sett fra havnen paa Kowloon.

Hoeyste bygning i Hong Kong, International Finance Centre.

Paa vei opp til Victoria Peak, med utsikt over byen. Hong Kong Island i forgrunnen, Kowloon i bakgrunnen paa andre siden av vannet.

Kowloon, Hong Kong.

Taubane fra ene kanten av Ocean Park til den andre. (Fornoyelsespark paa soersiden av Hong Kong Island.)

Del 2: Innover i Midtens Rike

Vel inne i Kina reiser vi raskest mulig fra grensebyen Erlian/Erenhot sørover i Indre Mongolia mot Jining. Første natten overnatter vi i telt utenfor byen Saihantal, men dessverre blir Jardar syk etter å ha drukket dårlig vann. Derfor tar vi inn på hotell i byen et par dager for at han skal få restituert seg. I Saihantal er det ikke stort å gjøre, men siden dette er første kinesiske byen vi er i er det okay å bare rusle rundt i gatene. Av og til får en også mulighet til å praktisere litt kinesisk, om enn bare ”Hvor mye koster det” og ”Har dere et rom med dusj?”

Første camp i Indre Mongolia i Kina. Jardar ligger syk i teltet. Landskapet er flatere enn den berømte pannekaken.

Jardar, Lyngve og Sigbjørn reker gatelangs i Saihan Tal. Jardar er heldigvis blitt frisk relativt raskt. I Saihantal er det ikke mye å finne på, men siden det er første by vi besøker i Kina er det nok av spennende ting å se på.

Avreise fra hotellet i Saihantal. Kokkene og betjeningen fra den mongolske naborestauranten som på to dager er blitt vårt stamsted vil gjerne være med på bilder.

På landeveien i provinsen Indre Mongolia på vei mot byen Jining. Det er fortsatt ørken, men i motsetning til i Mongolia er veiene i Kina asfaltert.

Etter to dager er vi på farten igjen mot Jining. Heldigvis er det noe helt annet å sykle på god kinesisk asfaltvei enn det vi er vant med fra Gobi, så vi river unna opptil 9-10 mil på en dag. Vi hilser titt og ofte på politi, men ser aldri tegn til at de reagerer på syklene våre. Vi kan ikke forstå annet enn at det fullt lovlig å ta inn sykler i Kina, men vi har ikke noe behov for å få vite sannheten akkurat nå.

Men det betyr ikke at politiet ikke interesserer seg for oss! Andre dagen etter Saihantal blir vi stoppet av en politibil med seks personer. Det er PSB (Public Security Bureau). Heldigvis kan en av personene et minimum av engelsk og får forklart oss at vi må bli med til nærmeste politistasjon i nærmeste by, Tomortai. Der havner vi på et lettere overfylt kontor der folk sover, raper og promper som de lyster. Politiet har tilkalt en tolk som forklarer oss at vi har brutt kinesisk lov ved å bevege oss i et område som ikke er åpent for utlendinger! Dette visste vi ingenting om, selv om vi nok hadde hørt at andre hadde opplevd noe tilsvarende i Indre Mongolia. Problemet er selvsagt at ingen skilter forteller oss hvor dette området begynner og slutter. Vi må oppgi navn osv. og det blir et voldsomt skjemavelde. På det meste er det 6-7 personerinvolvert, inkludert tolken. Politiefolkene er ikke uvennlige, og er nok litt brydd med hele situasjonen. De ser det nok også som litt spennende å i det hele tatt ha kontakt med utlendinger.

I følge Chinese Public Law har vi likevel brutt loven og må betale bot på 500 yuan per person. Det har vi faktisk ikke, i kontanter har vi bare 700, resten er i dollar. Politiet tester oss og sier vi kan slippe unna med 300 per person, men det er likevel mer enn vi har på oss. Det ender med at vi må bli kjørt 5 mil til byen Jining (som er neste mål uansett) hvor vi tar skaffer resten av pengene (ved å veksle dollar, siden vestlige kort ikke kan brukes).

Vi fikk ikke tatt så mange bilder av politiet som vi hadde håpet (les: vi turte ikke). Dette er fra Jining der syklene våre lesses av lastebilen som har fraktet dem. Av de fem som står fremst med ryggen til er kvinnen tolken, mens de fire andre er politi som fulgte oss. Etterhvert stimler det til masse folk.

Heldigvis er utlendinger såpass spesielle i byen at det er hjelp å få. En gutt på rundt 20 som kaller seg Francis stopper oss og lurer på om han kan hjelpe. Han finner et hotell til oss som ikke koster oss mer enn en 50-lapp per natt (12 per person.) Dog har ikke rommet air-condition eller bad, så for å gå på do må vi ty til gode gamle kinesiske squatter-toaletter, som tilogmed bare hadde dører i halv lengde(!). Kinesere er ikke vant med privatliv på den fronten, nei. Etter snart to uker i Kina har vi til gode å oppleve et bad med varmt vann, trykk i toalettet og dusj. Samtidig.

Dagen før vi reiser får vi et overraskende besøk på rommet. Et eldre ektepar som bor rett over gaten(!) har sett oss rusle rundt med syklene våre, og tar kontakt. Det viser seg at de også har syklet rundt i Kina, og at de faktisk planlegger en tur på 8 måneder fra august 2005. De inviterer oss hjem til seg og vi får sett alle de fine bildene de har tatt på turene de har hatt. Så da får vi også sett et skikkelig kinesisk hjem fra innsiden.

Sightseeing i Jining. Eneste severdighet vi fikk med oss var tempelhøyden mitt i byen. Herfra kan vi se utover hele byen i alle retninger.

Jardar og Sigbjørn tar seg en morgenvask på gjestehuset i Jining. Dette er vårt første ordentlige møte med kinesiske billighoteller uten bad eller toalett på rommet. Dermed må man ty til fellesrom for vask og toalett (og i Kina betyr det stort sett at man setter seg på huk, ofte uten avlukke.)

Fra tempelhøyden i Jining. Jardar kommer i snakk med en lokal som snakker engelsk.

Lyngve og Jardar viser ekteparet Guan Ling og Jiang hvordan syklene våre ser ut. De to pensjonistene har fra august av tenkt å bruke åtte måneder på å sykle rundt i Kina, tilsvarende som oss. Guan Ling til høyre har allerede syklet flere turer rundt i Kina.

Guan viser oss hvordan hans sykkel ser ut. Det er en liten, standardsykkel som alle kinesere bruker, men med skikkelig Shimano girsystem og ordentlig bakbrett.

Fra Jining må vi velge mellom vestover og sørover. Drar vi vestover mot Hohot og Baotou fortsetter vi i Indre Mongolia. Vi velger å reise sørover for å komme litt inn i det ”ekte” Kina så vi drar mot Datong, som er en svær by. Dette er dessverre et område med mye kullindustri, så kullstøvet er ekstremt plagsomt, både fordi det er ubehagelig å puste og fordi det gjør oss skitne.

Teltliv i Kina er enklere enn vi trodde. Vi hadde i utgangspunktet tenkt at det ville bli vanskelig å telte i områder med mye folk (utenfor byer osv.) men vi får ingen problemer med å sette opp telt i utkanten av jorder eller små skogholt. Ingen bryr seg likevel og vi får være i fred. Vi passer bare på å finne telt like før det blir mørkt.

Fra Datong drar vi videre til Taiyuan, som er en enda større by (mye større enn Datong.) Taiyuan må ha flere millioner mennesker. Vi sykler nesten 2 mil bare fra utkanten av byen til sentrum og det er mennesker overalt.

Både i Datong og Taiyuan er det kjøpesentre og butikker i enorme mengder. Det kan se ut som New York med alle boardsene og reklameskiltene. Og alle butikkene spyr ut musikk i høyeste desibel.

I Taiyuan tar vi en hviledag for å shoppe inn snacks og bestemme videre reiserute. VI bestemmer oss for ikke å dra videre sørover mot Xian men dra oppover i fjellene. Det blir forhåpentligvis litt mer spennende natur, selv om det innebærer 20 dager i ødemarken før vi kommer til byen Lanzhou, som er neste millionby.

Fra Datong tar vi en sightseeing-tur til til Hengshan. Fra jernbanestasjonen leier vi en sjåfør til 250 yuan som kjører oss ut (halvannen time) og tilbake. Det er et tempel som henger under en klippe. Det er ganske stilig, men det kryr av kinesiske turister der. Det viser seg at det første uka i mai er Labor Day Festival der alle kinesere har ferie. Det vi trodde skulle være en fin tur på egen hånd i fjellet er en tur sammen med tusener av andre turister. Vi føler oss som ekte turister. Og særlig mye er det ikke å se heller, annet enn selve tempelet i fjellveggen. Å bevege seg opp i tempeleet innebærer å gå sakte i kø uten å falle ned.

Før vi tar opp i fjellene bestemmer vi oss for å legge turen innom byen Pingyao. Den er kjent fordi den har bevart arkitekturen fra gamle dager, selv om det fortsatt bor mennesker i gamlebyen. Dette blir siste sightseeing-tur på lenge, og det er like greit.

Jardar prøvekjører Guans sykkel. Hotellet vårt ligger 30 meter til venstre, over gaten. Et utrolig sammentreff å støte på akkurat disse to menneskene.

Vi viser dem bildene vi har tatt fra turen.

Guan viser oss bildene han har tatt fra sykkelturene sine, mens vi drikker mongolsk melkete og spiser linfrø. På ekte kinesisk vis kaster vi alt skallet på gulvet.

På vei fra Jining mot Datong. Overalt hvor vi ferdes stimler det folk til hvis vi stanser. Her stopper vi for å spise lunsj på et høydedrag med fin utsikt over vannet og fjellet i bakgrunnen.

En lokal bonde frakter levende sau på motorsykkelen. De er alle bundet seks-syv stykker bakpå sykkelen. Vi ser mange slike denne dagen, så tydeligvis er det helt vanlig.

Jardar koker havregryn til frokost tidlig om morgenen et sted i utkanten av Datong. Som for de fleste andre netter i Kina er det å finne en egnet plass til å campe alltid en utfordring siden det bor folk overalt og store deler av landskapet består av dyrket mark. Her fant vi et lite område med plantede trær som ga ly nok for natten. Tretti meter til venstre går veien til Datong og tretti meter til høyre går jernbanen. Når møket senker seg er det dog aldri noe problem å sette opp telt uforstyrret.

Innsjekking på hotell i Datong. Å sjekke inn med så mye bagasje er dog alltid et styr. Vi har 7 kolli hver, pluss løst utstyr som stropper, vannflasker, søppelposer o.l. Dette hotellet fant vi ved å spørre en tilfeldig forbipasserende, og selv om prisen var høyere enn det han oppga (vi fikk nok turistpris i stedet) så var det verdt det. Rikitgnok ingen dusj på rommet, men hotellet drev også et offentlig bad der vi fikk vasket vekk all skitten vi har pådratt oss på landeveien.

Datong er en storby med enormt med butikker i sentrum. Her er det en lokal Elvis-lookalike som drar en gammel Modern Talking-låt(!) Dessverre har nesten alle butikkene nesten like store høyttalere plassert utenfor så støynivået blir ekstremt slitsomt.

Frokost i Datong inntas på gata. Kokte brød, suppegrøt (sesamfrø?) og/eller nudler. Frokosten koster i underkant av 12-13 kroner for fire personer.

Frokost i Datong. Sigbjørn observerer hvordan nudler skjæres opp.

Sightseeing til The Hanging Monastery i Hengshan utenfor Datong. Tempelet ligger klemt oppi en fjellside 70-80 meter over bakken.

Dessverre var vi der den ene av to uker i året da kinesere flest har ferie, så vi fikk ikke tempelet for oss selv. Vi måtte pent dele med tusener av andre turister.

Jardar venter på å komme opp trappen og inn i tempelkomplekset.

Eric og Lyngve står bakerst i køen og lurer på når vi kommer inn?

Når blir det vår tur til å komme opp? I køen kommer vi i snakk med en kineser og etter kort tid vet halve køen at vi er turister som sykler gjennom Kina fra Mongolia. Vi føler oss som kjendiser! (Alternativt sirkusartister på utstilling.)

Utsikt fra et annet lite tempel høyt oppe i fjellet over The Hanging Monastery (som sees i bakgrunnen i midten.) Til venstre en demning som tydeligvis ikke lenger er i bruk.

I Datong treffer vi på en kineser som snakker brukbart engelsk som ønsker å være guiden vår. Nå er det ikke så mye spennende å se i byen, men vi stakk innom et gammelt buddhistisk tempel som befolkningen tydeligvis er veldig stolte av.

Lyngve og Jardar prøver å finne veien over fjellet fra Datong mot millionbyen Taiyuan. Selv med GPS, (gammelt) kart og kompass tar vi feil vei og får en omvei.

Lyngve tar GPS-posisjonen vår for å finne ut nøyaktig hvor vi er. Forurensningen er til tider ekstrem og vi puster kullos hele dagen, så etter hvert skaffer noen av oss munnbind. Men alt kullstøvet som ligger i luften sitner til alle klærne våre.

På veien fra Datong til Taiyuan må vi over et fjellpass med ca. 600 meters stigning på et par mil. Her er Jardar klar for nedstigning.

Utsikt utover landskapet. Det er stort sett bare lastebiler som kjører denne veien siden de går for tregt for motorveien. Dessverre for oss spyr de ut stygg eksos som reduserer sårt tiltrengt oksygenopptak på vei oppover.

Sigbjørn på vei opp, bak en lastebil. Med stigninger på opptil 12 prosent går det ikke fort når man har henger.

Slitne og skitne ankommer vi Taiyuan og tar inn på et hotell vi fant i Let’s Go China. Det føles ganske stusselig å ta inn på et finere hotell med så mye skit og drit i ansikt, klær og bagasje.

Fra Yingze-parken i Taiyuan. Taiyuan er en svær(!) millionby og vi brukte en time bare på å sykle inn til sentrum. Bortsett fra denne parken var det ikke stort å se i byen, men vi fikk nå i alle fall proviantert og tatt oss en dusj.

I Taiyuan prøver vi ”mongolsk hotpot”. Bordet har en gassbrenner under og en kokeplate i midten. I gryta heller vi kjøtt, grønnsaker og annet snadder så det koker på et par minutter. Alt er selvsagt hot and spicy som bare kinesere kan lage det. Mongolsk hotpot er typisk for nord-Kina nær Indre Mongolia.

Utsikt fra hotellet i Taiyuan. Vi ser rett ned i en bakgård som illustrerer hvordan kinesere flest lever blant søppel og skitne hus. Huset med åpen dør er kollektivt toalett/bad.

Taiyuan er en relativt moderne by med nye bygninger overalt.

Utsjekking fra hotellet i Taiyuan. Som alltid stimler det mennesker til.

På vei ut av Taiyuan, i retning Pingyao. Hadde vi tatt veien til venstre i bildet hadde vi spart inn tre mil, men det fant vi ut senere.

Mellom Taiyuan og Pingyao treffer vi på italieneren Carlo som kjører scooter gjennom Kina, med et italienk kamerateam på slep. Programmet skal vises på Sky Channel en gang til høsten. Mannen helt til høyre i bakgrunnen er direktør i den kinesiske stats kontor for administrasjon av TV og radio (les: ministeriet for sensur) som passer på at teamet ikke gjør noe de ikke har lov til. Visstnok må alle som skal filme i Kina ha kinesiske følgemenn. Det slipper heldigvis vi. Forhåpentligvis bruker de noen av opptakene med oss! Carlo har kjørt fra Italia, gjennom Russland og til Ulan Bator i Mongolia. Derfra har han også kjørt gjennom Gobi-ørkenen, omtrent samme rute som oss sørover inn i Kina. Når vi forteller om sandete og humpete veier og kalde netter nikker han gjenkjennende.

Carlo har vært lur og montert et dreibart kamera foran på scooteren.

Kameramannen i den røde bilen henger ut av vinduet for å filme Lyngve mens han sykler i høyt tempo.

Vel fremme i Pingyao treffer vi på Carlo enda en gang.

Hotellet vårt i Pingyao. Ekte, gammeldags arkitektur fra Ming og Qing-dynastiene (dvs. helt tilbake til 1300-tallet.) Byen er kjent for at den gamle delen av byen har bevart sin arkitektur innenfor bymuren helt fra gammelt av. Opprinnelig er byen fra 800 f. Kr., men restaureringen ble påbegynt allerede på 1300-tallet(!) Byen er regnet som en UNESCO Heritage Site og kjent som en av Kinas fem mest severdige byer. Nesten alle vi har snakket med anbefaler byen som et stoppested. Dessverre er byen veldig turistifisert og det er egentlig lite å gjøre annet enn å gå rundt og se på hvordan folk fortsatt lever i kummerlige, slitte hus som er flere hundre år gamle. Heldigvis var vi der uka etter Labor Day Festival (1. mai til 8. mai). Da skal det visstnok ha vært fullstendig pakket med kinesiske turister. Personlig synes jeg ikke byen hadde særlig mye å by på, men det er spennende å se arkitekturen. Hadde gamlebyen ikke vært bebodd av 40,000 mennesker hadde det antageligvis vært mer spennende severidgheter i byen, men da hadde jo også noe av det spesielle med byen vært borte.

Fra et av flere buddhist-tempel i Pingyao.

Kattepus i en tilfeldig butikk i Pingyao. Eieren er ikke å se, men Jardar klapper beroligende.

Sightseeing i Pingyao, fra et hjørnetårn på bymuren rundt gamlebyen. Til venstre innenfor muren ses tradisjonelle skråtak-bygninger blandet sammen med nyere fabrikkpiper. Til høyre utenfor muren finner vi den nye byen som er som alle andre kinesiske byer, dvs. skitten og støyende. Omkretsen på muren er ca. 8 kilometer og kan gås på to-tre timer.

Kjøkkenhage i Pingyao.

Slik bor lokalbefolkningen i Pingyao.

Ett to! Ett to!

Noe spennende her?

På vei ut av Pingyao. Nå skal vi vestover opp i fjellene.

Del 1: Gobi-ørkenen

Etter Ulan Bator er første etappe av turen 14-dager gjennom Gobi-ørkenen.Vi sykler fra Ulan Bator til den kinesiske grensen, langs den trans-mongolske jernbanen som er forlengelsen av den trans-sibirske jernbanen. Langs ruten vår er det bare en by, Saynshand som ligger ca. 2/3 inn i ørkenen. Derfor kjøper vi inn mat nok til å kunne klare oss alene hele turen. Vi har med rasjoner av tørrmat fra Norge, og kjøper inn nok nudler og havregryn i UB til å klare oss. Vi kjøper også inn peanøtter, rosiner og sjokolade som vi kan snacke på underveis mens vi sykler.

Eric og Sigbjørn pakker om sykler etter første lunsj ut av Ulan Bator, blant vakre fjellpass
Eric forsøker å gjøre seg forstått på mongolsk med Mongolian Phrasebook
Jardar på asfaltert landevei ut av Ulan Bator

Vann

Vann er det viktig å ha kontroll over, siden Gobi er ekstremt tørr og vi skal sykle mange timer hver dag. Det viser seg at de fleste landsbyer har små butikkutsalg der vi kan kjøpe vann, så vi slipper å bære med oss for mye vann av gangen. Langs jernbanen finner vi også mange mindre klynger av hus. I flere av disse får vi også vann når vi spør om det. Disse klyngene er som oftest drevet av den mongolske jernbaneverket, og de som bor der arbeider for jernbanen. Vannet i Mongolia er i utgangspunktet ikke til å drikke, men av og til er vi heldige og får vann direkte fra brønn (dvs. ikke springvann) og det er relativt trygt siden brønnene er for kalde for bakterier. Godt er det også faktisk.

Antilope sett fra et utgravd hull i sanden (der vi spiser lunsj)

Sigbjørn “The Aviator” Moen

Nyskjerrigper. Landsbyen tilhører jernbaneverket og bebos av arbeidere som vedlikeholder jernbanen. Her ble vi bydd på vann, te og kaker.

Skremt liten fyr som lurer på hva I alle dager slags folk some er kommet på besøk til landsbyen hans.

Kjerrevei

Den første dagen ut av Ulan Bator har vi asfalt hele dagen, nesten 10 mil. Det er litt overraskende siden vi hadde ventet dårlig kjerrevei, men vi klager ikke. Første dagen går med til å komme oss over en rekke fjellpass der snøen fortsatt ikke har sluppet taket. Det blåser heldigvis medvind, men til gjengjeld er vinden så kald at når vi stopper for å ta en pause går det ikke mange sekunder før vi begynner å fryse. Dette må vi leve med gjennom hele ørkenen. Mens vi sykler i medvind blir det fort varmt hvis vi har på for mye klær, men hvis vi tar av oss klærne begynner vi fort å fryse når vi stopper siden vinden river i kroppen. Solen skinner også så sterkt at det er lett å glemme å beskytte seg med solkrem. Heldigvis klarer de fleste av oss å være føre var og unngår å bli solbrent gjennom Gobi.

Men veien varer ikke hele veien gjennom ørkenen, som ventet. Andre dagen blir veien ”under construction” og tredje dagen er det slutt. Derfra og ut er det kjerrevei med humpete vaskebrett, steiner og sand som gjennomgangstema.

Noen dager er det et sant slit å sykle på så dårlige veier. Vaskebrettene skaper voldsomme støt gjennom kroppen med all ristingen, mens steinene skaper frykt for punkteringer. Og sanden! Sanden er grusom siden den suger til seg det som er av bakhjulet. Siden sykkelen er baktung fordi det meste av bagasjen er plassert bak så faller sykkelen gjennom sanden og graver seg ned noe som tvinger oss til å bruke store krefter på bare å trekke sykkelen fremover. Og den som har hengeren (vi rullerer slik at hver av oss har henger hver fjerde dag) får ekstra vanskeligheter.

Heldigvis er det ikke sand overalt, bare i noen titalls meter av gangen. Men hver gang er nok til å være et slit. Bortsett fra siste dagen inn mot byen Zamod, der vi får så mye sand at vi rett og slett må gå av sykkelen og gå flere kilometer av gangen. Denne dagen blir den desidert verste av alle gjennom Gobi, og vi er alle fullstendig utslitte etter strabasene.

Eric pumper opp dekket mens Sigbjørn venter utålmodig på å få tilbake sykkelpumpa si.

Slangemønster i sanden etter Lyngve.

"Mamma, se hva jeg kan gjøre"

To jentunger på stasjonen i Saynshand, før toget stopper og det detter ut en masse nordmenn.

Teltliv

Overnatting i telt i Gobi er kaldt. Det er som nevnt vind om dagen (heldigvis medvind med et par unntak), men det stilner om kvelden. Derimot blir det fort kaldt, og et par dager får vi til og med minusgrader om natten. Det gjør det vanskelig å sove, selv med full påkledning (Ulvang superundertrøye, fleece og stil-longs). Soveposen skal tåle det, men det er vanskelig å unngå å fryse om nettene. Dermed blir det lite kvalitetssøvn.

Teltlivet blir forøvrig fort rutine. Opp om morgenen rundt kl. 9, spise dagens rasjon med havregrøt til frokost, pakke og starte syklingen kl. 10-11. Lunsj kl. 15 (nuddelpakker innkjøpt i UB, tilsvarende de du får i Norge) og videre sykling til kl. 20, som gir oss nok tid til å sette opp telt før det blir mørkt. Som nevnt spiser vi tørrmat (Real Turmat) til middag.

Ørkenlandskapet

Landskapet er goldt og tørt. Vi ser knapt tegn til vegetasjon. Det skyldes ikke bare at det vokser lite, men også at husdyr (kyr, hest, sauer, kameler) spiser stort sett alt av det lille som vokser. Husdyrene tilhører mongolske nomader, og vi ser mange gerer, de tradisjonelle nomadeteltene disse bor i. Vi ser dog få mennesker, unntatt de få som kjører bil/lastebil/motorsykkel langs ruten.

Siden det ikke er noen asfalt i ørkenen oppleves landsbyene og byene som svært spesielle. Vi er innom to byer, Choir og Saynshand. Choir har et par tusen innbyggere men ingen asfalt. Byen er nesten tom, med hodeskaller og knokler etter døde dyr (okse?) liggende i gatene. Søppelet flyter overalt, det er tydelig at i ørkenen har man ikke noe forhold til hva søppel er for noe. Man legger/kaster fra seg ting i hytt og pine. Det snodige er at nesten alle likevel går i vestlige klær og at de ser ut som om de kunne vært plukket opp hvor som helst i Norge.

Saynshand har ca. 20000 innbyggere og har noen kilometer med asfalt. Men også her består bylandskapet for det meste av sand. Siden dette er den største byen i ørkenen bestemmer vi oss for å ta en fridag og ta inn på hotell slik at vi kan dusje og vaske oss (én uke siden sist) og lade opp batteriene. Hotellet har faktisk dusj og toalett, selv om toalettet ikke er mye å skryte av. Og selv om rommet mangler ventilasjon så klager vi ikke. Dette er luksus sammenlignet med det vi er vant med.

"Hvem faen sin idé var det å stoppe her!"

Members of al-Qaeda. Mullah Mortensen helt til høyre.

God mat, men gudene vet hva Sigbjørn tenker på.

Reservoir Dogs: Mr. Red, Mr. Gray, Mr. Green and Mr. Blue.

Sanddynene når en høyde på 30 meter. Til venstre stopper sanden i en svær sump.

Lyngve i sitt rette element, på toppen av et fjell.

Eric er vitne til at lammene får vann fra brønnen. Lammene tilhører tre nomadefamilier som holder til i gerer over kammen i bakgrunnen.

Vaktbikkja tar en ufortjent hvil.

Nomadene bruker kameler i stedet for hest i ørkenen.

På vei til Saynshand. Syv mann i russisk lastebil som kan ta tre. Sigbjørn og Lyngve sitter på fanget.

Nomade i tradisjonelle klær. I geren koker de dumplings til oss.

Maydr, vår redningsmann i sandstormen.

Sandstorm

Gobi er også kjent for sandstormer og vi opplever to stykker. Den første er ikke så ille og vi kommer ut av den på et par timer. Sandstorm er som snøstorm. Vinden fyker, men sanden trenger seg inn overalt, selv inn i veskene våre. Det er forferdelig å kjenne sandkornene stikke mot ansiktet og uten beskyttelse sprekker linsene, selv med sykkelbriller og lue. Å forsøke å ta bilder i slikt vær kan man bare glemme hvis man vil unngå at kameraet blir ødelagt.

Den andre sandstormen vi treffer på er mer alvorlig. Etter å ha hvilt oss i Saynshand by får vi storm den dagen vi skal ut. Den første timen ut av byen klarer vi oss bra og vi får en ekstrem medvind som gjør at vi fint klarer 20 km/t uten å trå et tråkk på sykkelen. Vi ser ingenting i sandstormen, men farten kan vi ikke klage på. Men etter 20 km snur veien i en retning som som gjør at vi får motvind. Hellet snur til mareritt. Hvis det å sykle i sand er ille er det å sykle i sand under en sandstorm med motvind det absolutte mareritt. Selv ikke å dra sykkelen gjennom sanden hjelper og vi føler oss ganske hjelpeløse. Når vi treffer på en husklynge bestemmer vi oss for å ta en pause for å avvente situasjonen, men det viser seg at vi får uventet hjelp. Husklyngene er ledet av jernbaneingeniøren Maider som sørger for å innlosjere oss hos ham i sin bolig. Siden det er storm også andre dagen og siden Maider tar oss med på litt sightseeing til ekte sanddyner blir vår lille rast forlenget med tre dager. (Se egen rapport på dinside.no/reise)

Sigbjørn ser betenkt ut i sandstormen. Klarer vi dette?

Sigbjørn og Jardard i sandstorm.

På tide å søke ly!

Nyskjerrige unger

Hver gang vi kommer til en landsby er det det samme ritualet: vi ser oss rundt, kjøper vann og er dagens (sirkus?)-attraksjon for byens skolebarn. En dag kommer vi til en liten landsby kalt Senj der vi umiddelbart havner oppi et virvar av skolebarn som nyskjerrig vil prøve syklene våre. Vel og bra det, men etter å ha stoppet litt utenfor byen for å spise lunsj oppdager vi at begge bensinflaskene våre er borte. Dette er krise, siden vi uten bensinflasker ikke kan fyre opp primus, og dermed ikke kan koke vann til mat!  Det viser seg at et par av ungene har stjålet dem. Én av flaskene kommer til rette ved at en tilfeldig forbipasserende har funnet den henslengt i veien, men den andre flasken krever en mer omstendelig prosess for å komme til rette. Heldigvis treffer vi på en fjorten år gammel jente som hjelper oss med å snakke med de rette autoriteter: politiet (som knapt bryr seg) og sjefen for skoleinternatet (som setter himmel og jord i bevegelse). Det tar litt tid, og vi får ikke være vitne til alt som skjer (ting tas tydeligvis på kammerset), men til slutt kommer den andre flasken også til rette. Det viktigste for oss er å få tilbake flaskene siden vi uten dem ikke kan lage mat. (Vi har to flasker både som backup og for at vi skal kunne dele oss i to grupper, med én flaske til hver).

Kompiser poserer.

Tøffing viser seg fram.

The Dixie Chicks.

Grensebyen Zamod

Som nevnt blir siste dagen den absolutt verste rent fysisk på grunn av sandete veier, men heldigvis ender dagen med at vi kommer inn i siste stopp før Kina, nemlig grensebyen Zamod. Her tar vi inn på hotell for å freshe oss opp litt og for å kunne planlegge ferden videre. Vi treffer tilfeldigvis på en som kan noen strofer engelsk og som hjelper oss med å skaffe rom. Vi får aldri helt tak på navnet hans, men vi kaller ham bare ”surgeon” siden han har en lei tendens med å strekke ut handa si og si ”I’m surgeon”. Tydeligvis er han stolt av å være kirurg, men siden han maser så veldig om å ta oss med til den ene karaokebaren etter den andre blir vi fort lei han. Vi klarer heldigvis å unngå hans masete befalinger om å ta en kule på byen. Vi ”koser” oss heller i suiten vår, selv om alle rommene i hotellet har problemer med vanntrykket. Vi er heldige og dusjer alle sammen første natten, men etter det har vi store problemer med trykket. At dusjen ikke har vanntrykk er greit nok, men dette gjelder også toalettet! Det ender med at vi etter beste evne må fylle en bøtte med vann for å skylle ned i do(!)

Uansett, vi benytter anledningen til å ta livet med ro, og spise oss mette på dumplings og gulasj. Dessverre er det aldri godt å si hva slags gulasj vi får, siden dette tydeligvis varierer fra dag til dag. En dag får vi suppe, en annen dag får vi sauekjøtt og ris. Forstå det den som kan.

Markedsplassen i Zamod, mongolsk grenseby mot Kina. Jernbanestasjonen i bakgrunnen.

Noen som vil kjøre oss inn i Kina?

Fra Zamod er neste oppgave å komme seg inn i Kina. Dette kan virke som et trivielt stykke problem, bortsett fra det at det ikke er lov å ta inn sykler i Kina. Det vil si, vi vet det ikke med sikkerhet, men hvis hjemmesiden til den kinesiske ambassaden i Norge sier så så må det vel være riktig? Dermed blir vår hovedutfordring å komme oss inn i Kina med fire sykler og full bagasje (6 kolli per person). Dette har vi vært forberedt på helt fra starten av, men planen har alltid vært å gjøre en av to ting: ta toget over grensen, eller finne en person som kan kjøre oss over.

Vi finner fort ut at toget er uaktuelt, siden neste tog går om to dager, og siden det etter sigende lett blir fullbooket. Etter å ha fomlet litt rundt i byen finner vi et hus med en masse varebiler utenfor. Vi nærmer oss og til vår evige lykke kommer en mann ut som snakker godt engelsk! Vi forklarer situasjonen (vi vil ha oss selv + fire sykler med bagasje inn i Kina) uten å nevne at det faktisk er ulovlig å ta syklene inn. Vi blir enige om en pris (700 kinesiske yuan per bil, to biler) og avtaler å møtes dagen etter kl. 0800. Etter dette er vi alle i lykkeland, siden vi ikke hadde trodd det skulle være så enkelt å finne folk som vil kjøre over grensen.

Jardar og Lyngve fornøyd etter at vi har ordnet skyss med varebil.

Nå eller aldri: inn i Kina

Neste dag er mandag morgen (25. april) og blir en helt annerledes dag enn det som var tenkt. Våre to sjåfører stormer inn kl. 0755 og tar bagasjen vår ned i bilen. Det er tydelig at de har hastverk, selv om vi ikke forstår hvorfor. Mongolere er jo ikke kjent med å være tidlig ute? Stressnivået er ekstremt når vi innser at våre to sjåfører ønsker å stue alle syklene inn i én bil, og all bagasjen inn i en annen bil. Vi derimot ønsker å stue to sykler nederst i hver varebil og skjule dem med bagasjen vår oppå. Selvsagt uten å avsløre hvorfor vi ønsker å skjule syklene. Med litt pågåenhet klarer vi å få vår vilje gjennom, selv om vi innser at vi ikke har nok bagasje til å dekke syklene helt. Det får briste eller bære!

Vi suser knapt en kilometer av gårde i to varebiler før vi kommer til første stopp. Full kø for å komme seg ut av Mongolia. Nå forstår vi hvorfor våre to sjåfører hadde sånn hastverk. Vi er allerede sent ute. Vi havner helt bakerst i køen! Den snarrådige sjåføren i bilen til Sigbjørn og meg hiver seg ut av bilen og løper oppover mot begynnelsen av køen. Etter litt finner han en annen varebil fra samme firma som er tilnærmet tom (dvs. det er bare fire andre passasjerer.) Vi hiver all bagasjen over i den nye bilen, og må gå samme runde en gang til: forsøke å skjule syklene med bagasje. Vi lykkes enda dårligere denne gang, men både Sigbjørn og jeg har beveget oss inn i en ”det får gå som det går”-modus. Vi tør ikke tenke på at det er en reell fare for at hele resten av turen kan gå i vasken. Vi får heller tiden til å gå ved å fylle ut tollpapirer og småprate med de andre passasjerene. Det viser seg nemlig at våre sjåfører har som fulltidsjobb å frakte arbeidere fra Mongolia inn i den kinesiske grensebyen Erlian (Erenhot). Så det vi trodde skulle bli en spesiell tur de gjorde bare for oss er noe disse gutta gjør hver eneste dag.

Og det er litt av en jobb. Når køen endelig begynner å røre på seg kl. 0900 så er vår sjåfør raskt ute med å sno seg (les: snike) framover i køen. Det hersker en tilstand av alles kamp mot alle. Folk kjører nesten grensevaktene ned for å komme først gjennom sperringene som skiller oss fra den mongolske tollen. Men endelig er vi gjennom! Når vi kommer til tollkontrollen kastes vi ut og geleides inn i en stor hall som koker av mennesker som hoier og skriker og på alle mulige måter forsøker å komme først i køen av mennesker som får lov til å komme ut av Mongolia og inn i Kina. Og alle gjør dette om ikke hver dag så i hvert fall hver eneste mandag. For å komme på jobb.

Sigbjørn og jeg bestemmer oss for å klenge oss på våre medpassasjerer. Det gjør vi klokt i siden vår bil ikke får kjøre videre uten at alle syv passasjerer har passert tollen. Dermed blir det også i deres interesse å hjelpe oss med å komme i riktig kø og få riktige papirer.

Etter å kommet oss gjennom den mongolske tollen kommer vi ut til bilen vår igjen, der tollerne i mellomtiden har gjennomgått bagasjen vår. Vi kjører nå til den kinesiske grensepasseringen. På veien oppdager vi at tollerne har rotet i bagasjen vår, så nå er syklene våre enda mer synlige! Noe av bagasjen er til og med blitt åpnet. Hva vil kinesiske tolloffiserer si til dette?

På nytt kastes vi ut av bilen og geleides inn i en bygning som minner om passkontrollen ved en flyplass, inkludert scannere for bagasje. Sigbjørn og jeg er nå blitt adskilt fra Jardar og Lyngve, men heldigvis har vi delt litt på pengene så vi begge sitter på kinesiske yuan og amerikanske dollar. Det viser seg nemlig at vi må betale 5 yuan per person for å få et stemplet Entry Form, som skal fylles ut med navn, passnummer osv. Uten dette kan vi bare glemme å komme inn i Kina. Nok en gang får vi hjelp av våre medpassasjerer siden vi må vite nummeret på bilen vi kom i. Hvem kunne forutsett det? Bare det å få tak i skjemaet er en operasjon i seg selv, en kamp med 30 andre som forsøker å stikke yuan-sedler i hånden på den stakkars funksjonæren, som samtidig forsøker å svare på et innkommende anrop på mobilen.

Men vi får vårt Entry Form til slutt, og vi kommer oss gjennom passkontrollen, og vi får vårt stempel i passet som forteller at vi er kommet inn i Kina. Men hva med bagasjen? Foreløpig har vi ikke sett snurten av sinte tollbetjenter som vil ha oss til å forklare det ene eller det andre? Kan det virkelig være sant at vi er inne i Kina, med sykler?

Ja, det er sant. Tollbetjentene har rotet noe forferdelig i bagasjen vår og åpnet det som er av vesker. Men de har ikke reagert på syklene! Enten har de ikke brydd seg, eller så er det ikke noe problem med å ta sykler inn i landet, og våre bekymringer var unødvendige.

Vi tenker uansett ikke lenger på det, ettersom vi alle fire endelig er kommet inn. Det tok tre timer og klokken halv tolv står vi på markedsplassen i Erlian og skrur sammen syklene, omgitt av et tjuetalls nyskjerrige kinesiske tilskuere. We’re in!

Kaos ved den mongolske grensen, klokken er 0800 og alle venter på at grenseovergangen åpner kl. 0900

Kø fram til den mongolske grensepasseringen. Vår bil er tredje fra venstre.

Sigbjørn er fornøyd med at vi endelig er kommet inn i Kina.

Bygningen som huser grensekontrollen i bakgrunnen.

Skuelystne kinesere ser på Jardar montere syklene etter grenseovergangen.

Jardar og Sigbjørn tar seg en pust i bakken noen mil inn i Kina.