Full rulle: Del 2: Innover i Midtens Rike

Vel inne i Kina reiser vi raskest mulig fra grensebyen Erlian/Erenhot sørover i Indre Mongolia mot Jining. Første natten overnatter vi i telt utenfor byen Saihantal, men dessverre blir Jardar syk etter å ha drukket dårlig vann. Derfor tar vi inn på hotell i byen et par dager for at han skal få restituert seg. I Saihantal er det ikke stort å gjøre, men siden dette er første kinesiske byen vi er i er det okay å bare rusle rundt i gatene. Av og til får en også mulighet til å praktisere litt kinesisk, om enn bare ”Hvor mye koster det” og ”Har dere et rom med dusj?”

Første camp i Indre Mongolia i Kina. Jardar ligger syk i teltet. Landskapet er flatere enn den berømte pannekaken.

Jardar, Lyngve og Sigbjørn reker gatelangs i Saihan Tal. Jardar er heldigvis blitt frisk relativt raskt. I Saihantal er det ikke mye å finne på, men siden det er første by vi besøker i Kina er det nok av spennende ting å se på.

Avreise fra hotellet i Saihantal. Kokkene og betjeningen fra den mongolske naborestauranten som på to dager er blitt vårt stamsted vil gjerne være med på bilder.

På landeveien i provinsen Indre Mongolia på vei mot byen Jining. Det er fortsatt ørken, men i motsetning til i Mongolia er veiene i Kina asfaltert.

Etter to dager er vi på farten igjen mot Jining. Heldigvis er det noe helt annet å sykle på god kinesisk asfaltvei enn det vi er vant med fra Gobi, så vi river unna opptil 9-10 mil på en dag. Vi hilser titt og ofte på politi, men ser aldri tegn til at de reagerer på syklene våre. Vi kan ikke forstå annet enn at det fullt lovlig å ta inn sykler i Kina, men vi har ikke noe behov for å få vite sannheten akkurat nå.

Men det betyr ikke at politiet ikke interesserer seg for oss! Andre dagen etter Saihantal blir vi stoppet av en politibil med seks personer. Det er PSB (Public Security Bureau). Heldigvis kan en av personene et minimum av engelsk og får forklart oss at vi må bli med til nærmeste politistasjon i nærmeste by, Tomortai. Der havner vi på et lettere overfylt kontor der folk sover, raper og promper som de lyster. Politiet har tilkalt en tolk som forklarer oss at vi har brutt kinesisk lov ved å bevege oss i et område som ikke er åpent for utlendinger! Dette visste vi ingenting om, selv om vi nok hadde hørt at andre hadde opplevd noe tilsvarende i Indre Mongolia. Problemet er selvsagt at ingen skilter forteller oss hvor dette området begynner og slutter. Vi må oppgi navn osv. og det blir et voldsomt skjemavelde. På det meste er det 6-7 personerinvolvert, inkludert tolken. Politiefolkene er ikke uvennlige, og er nok litt brydd med hele situasjonen. De ser det nok også som litt spennende å i det hele tatt ha kontakt med utlendinger.

I følge Chinese Public Law har vi likevel brutt loven og må betale bot på 500 yuan per person. Det har vi faktisk ikke, i kontanter har vi bare 700, resten er i dollar. Politiet tester oss og sier vi kan slippe unna med 300 per person, men det er likevel mer enn vi har på oss. Det ender med at vi må bli kjørt 5 mil til byen Jining (som er neste mål uansett) hvor vi tar skaffer resten av pengene (ved å veksle dollar, siden vestlige kort ikke kan brukes).

Vi fikk ikke tatt så mange bilder av politiet som vi hadde håpet (les: vi turte ikke). Dette er fra Jining der syklene våre lesses av lastebilen som har fraktet dem. Av de fem som står fremst med ryggen til er kvinnen tolken, mens de fire andre er politi som fulgte oss. Etterhvert stimler det til masse folk.

Heldigvis er utlendinger såpass spesielle i byen at det er hjelp å få. En gutt på rundt 20 som kaller seg Francis stopper oss og lurer på om han kan hjelpe. Han finner et hotell til oss som ikke koster oss mer enn en 50-lapp per natt (12 per person.) Dog har ikke rommet air-condition eller bad, så for å gå på do må vi ty til gode gamle kinesiske squatter-toaletter, som tilogmed bare hadde dører i halv lengde(!). Kinesere er ikke vant med privatliv på den fronten, nei. Etter snart to uker i Kina har vi til gode å oppleve et bad med varmt vann, trykk i toalettet og dusj. Samtidig.

Dagen før vi reiser får vi et overraskende besøk på rommet. Et eldre ektepar som bor rett over gaten(!) har sett oss rusle rundt med syklene våre, og tar kontakt. Det viser seg at de også har syklet rundt i Kina, og at de faktisk planlegger en tur på 8 måneder fra august 2005. De inviterer oss hjem til seg og vi får sett alle de fine bildene de har tatt på turene de har hatt. Så da får vi også sett et skikkelig kinesisk hjem fra innsiden.

Sightseeing i Jining. Eneste severdighet vi fikk med oss var tempelhøyden mitt i byen. Herfra kan vi se utover hele byen i alle retninger.

Jardar og Sigbjørn tar seg en morgenvask på gjestehuset i Jining. Dette er vårt første ordentlige møte med kinesiske billighoteller uten bad eller toalett på rommet. Dermed må man ty til fellesrom for vask og toalett (og i Kina betyr det stort sett at man setter seg på huk, ofte uten avlukke.)

Fra tempelhøyden i Jining. Jardar kommer i snakk med en lokal som snakker engelsk.

Lyngve og Jardar viser ekteparet Guan Ling og Jiang hvordan syklene våre ser ut. De to pensjonistene har fra august av tenkt å bruke åtte måneder på å sykle rundt i Kina, tilsvarende som oss. Guan Ling til høyre har allerede syklet flere turer rundt i Kina.

Guan viser oss hvordan hans sykkel ser ut. Det er en liten, standardsykkel som alle kinesere bruker, men med skikkelig Shimano girsystem og ordentlig bakbrett.

Fra Jining må vi velge mellom vestover og sørover. Drar vi vestover mot Hohot og Baotou fortsetter vi i Indre Mongolia. Vi velger å reise sørover for å komme litt inn i det ”ekte” Kina så vi drar mot Datong, som er en svær by. Dette er dessverre et område med mye kullindustri, så kullstøvet er ekstremt plagsomt, både fordi det er ubehagelig å puste og fordi det gjør oss skitne.

Teltliv i Kina er enklere enn vi trodde. Vi hadde i utgangspunktet tenkt at det ville bli vanskelig å telte i områder med mye folk (utenfor byer osv.) men vi får ingen problemer med å sette opp telt i utkanten av jorder eller små skogholt. Ingen bryr seg likevel og vi får være i fred. Vi passer bare på å finne telt like før det blir mørkt.

Fra Datong drar vi videre til Taiyuan, som er en enda større by (mye større enn Datong.) Taiyuan må ha flere millioner mennesker. Vi sykler nesten 2 mil bare fra utkanten av byen til sentrum og det er mennesker overalt.

Både i Datong og Taiyuan er det kjøpesentre og butikker i enorme mengder. Det kan se ut som New York med alle boardsene og reklameskiltene. Og alle butikkene spyr ut musikk i høyeste desibel.

I Taiyuan tar vi en hviledag for å shoppe inn snacks og bestemme videre reiserute. VI bestemmer oss for ikke å dra videre sørover mot Xian men dra oppover i fjellene. Det blir forhåpentligvis litt mer spennende natur, selv om det innebærer 20 dager i ødemarken før vi kommer til byen Lanzhou, som er neste millionby.

Fra Datong tar vi en sightseeing-tur til til Hengshan. Fra jernbanestasjonen leier vi en sjåfør til 250 yuan som kjører oss ut (halvannen time) og tilbake. Det er et tempel som henger under en klippe. Det er ganske stilig, men det kryr av kinesiske turister der. Det viser seg at det første uka i mai er Labor Day Festival der alle kinesere har ferie. Det vi trodde skulle være en fin tur på egen hånd i fjellet er en tur sammen med tusener av andre turister. Vi føler oss som ekte turister. Og særlig mye er det ikke å se heller, annet enn selve tempelet i fjellveggen. Å bevege seg opp i tempeleet innebærer å gå sakte i kø uten å falle ned.

Før vi tar opp i fjellene bestemmer vi oss for å legge turen innom byen Pingyao. Den er kjent fordi den har bevart arkitekturen fra gamle dager, selv om det fortsatt bor mennesker i gamlebyen. Dette blir siste sightseeing-tur på lenge, og det er like greit.

Jardar prøvekjører Guans sykkel. Hotellet vårt ligger 30 meter til venstre, over gaten. Et utrolig sammentreff å støte på akkurat disse to menneskene.

Vi viser dem bildene vi har tatt fra turen.

Guan viser oss bildene han har tatt fra sykkelturene sine, mens vi drikker mongolsk melkete og spiser linfrø. På ekte kinesisk vis kaster vi alt skallet på gulvet.

På vei fra Jining mot Datong. Overalt hvor vi ferdes stimler det folk til hvis vi stanser. Her stopper vi for å spise lunsj på et høydedrag med fin utsikt over vannet og fjellet i bakgrunnen.

En lokal bonde frakter levende sau på motorsykkelen. De er alle bundet seks-syv stykker bakpå sykkelen. Vi ser mange slike denne dagen, så tydeligvis er det helt vanlig.

Jardar koker havregryn til frokost tidlig om morgenen et sted i utkanten av Datong. Som for de fleste andre netter i Kina er det å finne en egnet plass til å campe alltid en utfordring siden det bor folk overalt og store deler av landskapet består av dyrket mark. Her fant vi et lite område med plantede trær som ga ly nok for natten. Tretti meter til venstre går veien til Datong og tretti meter til høyre går jernbanen. Når møket senker seg er det dog aldri noe problem å sette opp telt uforstyrret.

Innsjekking på hotell i Datong. Å sjekke inn med så mye bagasje er dog alltid et styr. Vi har 7 kolli hver, pluss løst utstyr som stropper, vannflasker, søppelposer o.l. Dette hotellet fant vi ved å spørre en tilfeldig forbipasserende, og selv om prisen var høyere enn det han oppga (vi fikk nok turistpris i stedet) så var det verdt det. Rikitgnok ingen dusj på rommet, men hotellet drev også et offentlig bad der vi fikk vasket vekk all skitten vi har pådratt oss på landeveien.

Datong er en storby med enormt med butikker i sentrum. Her er det en lokal Elvis-lookalike som drar en gammel Modern Talking-låt(!) Dessverre har nesten alle butikkene nesten like store høyttalere plassert utenfor så støynivået blir ekstremt slitsomt.

Frokost i Datong inntas på gata. Kokte brød, suppegrøt (sesamfrø?) og/eller nudler. Frokosten koster i underkant av 12-13 kroner for fire personer.

Frokost i Datong. Sigbjørn observerer hvordan nudler skjæres opp.

Sightseeing til The Hanging Monastery i Hengshan utenfor Datong. Tempelet ligger klemt oppi en fjellside 70-80 meter over bakken.

Dessverre var vi der den ene av to uker i året da kinesere flest har ferie, så vi fikk ikke tempelet for oss selv. Vi måtte pent dele med tusener av andre turister.

Jardar venter på å komme opp trappen og inn i tempelkomplekset.

Eric og Lyngve står bakerst i køen og lurer på når vi kommer inn?

Når blir det vår tur til å komme opp? I køen kommer vi i snakk med en kineser og etter kort tid vet halve køen at vi er turister som sykler gjennom Kina fra Mongolia. Vi føler oss som kjendiser! (Alternativt sirkusartister på utstilling.)

Utsikt fra et annet lite tempel høyt oppe i fjellet over The Hanging Monastery (som sees i bakgrunnen i midten.) Til venstre en demning som tydeligvis ikke lenger er i bruk.

I Datong treffer vi på en kineser som snakker brukbart engelsk som ønsker å være guiden vår. Nå er det ikke så mye spennende å se i byen, men vi stakk innom et gammelt buddhistisk tempel som befolkningen tydeligvis er veldig stolte av.

Lyngve og Jardar prøver å finne veien over fjellet fra Datong mot millionbyen Taiyuan. Selv med GPS, (gammelt) kart og kompass tar vi feil vei og får en omvei.

Lyngve tar GPS-posisjonen vår for å finne ut nøyaktig hvor vi er. Forurensningen er til tider ekstrem og vi puster kullos hele dagen, så etter hvert skaffer noen av oss munnbind. Men alt kullstøvet som ligger i luften sitner til alle klærne våre.

På veien fra Datong til Taiyuan må vi over et fjellpass med ca. 600 meters stigning på et par mil. Her er Jardar klar for nedstigning.

Utsikt utover landskapet. Det er stort sett bare lastebiler som kjører denne veien siden de går for tregt for motorveien. Dessverre for oss spyr de ut stygg eksos som reduserer sårt tiltrengt oksygenopptak på vei oppover.

Sigbjørn på vei opp, bak en lastebil. Med stigninger på opptil 12 prosent går det ikke fort når man har henger.

Slitne og skitne ankommer vi Taiyuan og tar inn på et hotell vi fant i Let’s Go China. Det føles ganske stusselig å ta inn på et finere hotell med så mye skit og drit i ansikt, klær og bagasje.

Fra Yingze-parken i Taiyuan. Taiyuan er en svær(!) millionby og vi brukte en time bare på å sykle inn til sentrum. Bortsett fra denne parken var det ikke stort å se i byen, men vi fikk nå i alle fall proviantert og tatt oss en dusj.

I Taiyuan prøver vi ”mongolsk hotpot”. Bordet har en gassbrenner under og en kokeplate i midten. I gryta heller vi kjøtt, grønnsaker og annet snadder så det koker på et par minutter. Alt er selvsagt hot and spicy som bare kinesere kan lage det. Mongolsk hotpot er typisk for nord-Kina nær Indre Mongolia.

Utsikt fra hotellet i Taiyuan. Vi ser rett ned i en bakgård som illustrerer hvordan kinesere flest lever blant søppel og skitne hus. Huset med åpen dør er kollektivt toalett/bad.

Taiyuan er en relativt moderne by med nye bygninger overalt.

Utsjekking fra hotellet i Taiyuan. Som alltid stimler det mennesker til.

På vei ut av Taiyuan, i retning Pingyao. Hadde vi tatt veien til venstre i bildet hadde vi spart inn tre mil, men det fant vi ut senere.

Mellom Taiyuan og Pingyao treffer vi på italieneren Carlo som kjører scooter gjennom Kina, med et italienk kamerateam på slep. Programmet skal vises på Sky Channel en gang til høsten. Mannen helt til høyre i bakgrunnen er direktør i den kinesiske stats kontor for administrasjon av TV og radio (les: ministeriet for sensur) som passer på at teamet ikke gjør noe de ikke har lov til. Visstnok må alle som skal filme i Kina ha kinesiske følgemenn. Det slipper heldigvis vi. Forhåpentligvis bruker de noen av opptakene med oss! Carlo har kjørt fra Italia, gjennom Russland og til Ulan Bator i Mongolia. Derfra har han også kjørt gjennom Gobi-ørkenen, omtrent samme rute som oss sørover inn i Kina. Når vi forteller om sandete og humpete veier og kalde netter nikker han gjenkjennende.

Carlo har vært lur og montert et dreibart kamera foran på scooteren.

Kameramannen i den røde bilen henger ut av vinduet for å filme Lyngve mens han sykler i høyt tempo.

Vel fremme i Pingyao treffer vi på Carlo enda en gang.

Hotellet vårt i Pingyao. Ekte, gammeldags arkitektur fra Ming og Qing-dynastiene (dvs. helt tilbake til 1300-tallet.) Byen er kjent for at den gamle delen av byen har bevart sin arkitektur innenfor bymuren helt fra gammelt av. Opprinnelig er byen fra 800 f. Kr., men restaureringen ble påbegynt allerede på 1300-tallet(!) Byen er regnet som en UNESCO Heritage Site og kjent som en av Kinas fem mest severdige byer. Nesten alle vi har snakket med anbefaler byen som et stoppested. Dessverre er byen veldig turistifisert og det er egentlig lite å gjøre annet enn å gå rundt og se på hvordan folk fortsatt lever i kummerlige, slitte hus som er flere hundre år gamle. Heldigvis var vi der uka etter Labor Day Festival (1. mai til 8. mai). Da skal det visstnok ha vært fullstendig pakket med kinesiske turister. Personlig synes jeg ikke byen hadde særlig mye å by på, men det er spennende å se arkitekturen. Hadde gamlebyen ikke vært bebodd av 40,000 mennesker hadde det antageligvis vært mer spennende severidgheter i byen, men da hadde jo også noe av det spesielle med byen vært borte.

Fra et av flere buddhist-tempel i Pingyao.

Kattepus i en tilfeldig butikk i Pingyao. Eieren er ikke å se, men Jardar klapper beroligende.

Sightseeing i Pingyao, fra et hjørnetårn på bymuren rundt gamlebyen. Til venstre innenfor muren ses tradisjonelle skråtak-bygninger blandet sammen med nyere fabrikkpiper. Til høyre utenfor muren finner vi den nye byen som er som alle andre kinesiske byer, dvs. skitten og støyende. Omkretsen på muren er ca. 8 kilometer og kan gås på to-tre timer.