Full rulle: Del 1: Gobi-ørkenen

Etter Ulan Bator er første etappe av turen 14-dager gjennom Gobi-ørkenen.Vi sykler fra Ulan Bator til den kinesiske grensen, langs den trans-mongolske jernbanen som er forlengelsen av den trans-sibirske jernbanen. Langs ruten vår er det bare en by, Saynshand som ligger ca. 2/3 inn i ørkenen. Derfor kjøper vi inn mat nok til å kunne klare oss alene hele turen. Vi har med rasjoner av tørrmat fra Norge, og kjøper inn nok nudler og havregryn i UB til å klare oss. Vi kjøper også inn peanøtter, rosiner og sjokolade som vi kan snacke på underveis mens vi sykler.

Eric og Sigbjørn pakker om sykler etter første lunsj ut av Ulan Bator, blant vakre fjellpass
Eric forsøker å gjøre seg forstått på mongolsk med Mongolian Phrasebook
Jardar på asfaltert landevei ut av Ulan Bator

Vann

Vann er det viktig å ha kontroll over, siden Gobi er ekstremt tørr og vi skal sykle mange timer hver dag. Det viser seg at de fleste landsbyer har små butikkutsalg der vi kan kjøpe vann, så vi slipper å bære med oss for mye vann av gangen. Langs jernbanen finner vi også mange mindre klynger av hus. I flere av disse får vi også vann når vi spør om det. Disse klyngene er som oftest drevet av den mongolske jernbaneverket, og de som bor der arbeider for jernbanen. Vannet i Mongolia er i utgangspunktet ikke til å drikke, men av og til er vi heldige og får vann direkte fra brønn (dvs. ikke springvann) og det er relativt trygt siden brønnene er for kalde for bakterier. Godt er det også faktisk.

Antilope sett fra et utgravd hull i sanden (der vi spiser lunsj)

Sigbjørn “The Aviator” Moen

Nyskjerrigper. Landsbyen tilhører jernbaneverket og bebos av arbeidere som vedlikeholder jernbanen. Her ble vi bydd på vann, te og kaker.

Skremt liten fyr som lurer på hva I alle dager slags folk some er kommet på besøk til landsbyen hans.

Kjerrevei

Den første dagen ut av Ulan Bator har vi asfalt hele dagen, nesten 10 mil. Det er litt overraskende siden vi hadde ventet dårlig kjerrevei, men vi klager ikke. Første dagen går med til å komme oss over en rekke fjellpass der snøen fortsatt ikke har sluppet taket. Det blåser heldigvis medvind, men til gjengjeld er vinden så kald at når vi stopper for å ta en pause går det ikke mange sekunder før vi begynner å fryse. Dette må vi leve med gjennom hele ørkenen. Mens vi sykler i medvind blir det fort varmt hvis vi har på for mye klær, men hvis vi tar av oss klærne begynner vi fort å fryse når vi stopper siden vinden river i kroppen. Solen skinner også så sterkt at det er lett å glemme å beskytte seg med solkrem. Heldigvis klarer de fleste av oss å være føre var og unngår å bli solbrent gjennom Gobi.

Men veien varer ikke hele veien gjennom ørkenen, som ventet. Andre dagen blir veien ”under construction” og tredje dagen er det slutt. Derfra og ut er det kjerrevei med humpete vaskebrett, steiner og sand som gjennomgangstema.

Noen dager er det et sant slit å sykle på så dårlige veier. Vaskebrettene skaper voldsomme støt gjennom kroppen med all ristingen, mens steinene skaper frykt for punkteringer. Og sanden! Sanden er grusom siden den suger til seg det som er av bakhjulet. Siden sykkelen er baktung fordi det meste av bagasjen er plassert bak så faller sykkelen gjennom sanden og graver seg ned noe som tvinger oss til å bruke store krefter på bare å trekke sykkelen fremover. Og den som har hengeren (vi rullerer slik at hver av oss har henger hver fjerde dag) får ekstra vanskeligheter.

Heldigvis er det ikke sand overalt, bare i noen titalls meter av gangen. Men hver gang er nok til å være et slit. Bortsett fra siste dagen inn mot byen Zamod, der vi får så mye sand at vi rett og slett må gå av sykkelen og gå flere kilometer av gangen. Denne dagen blir den desidert verste av alle gjennom Gobi, og vi er alle fullstendig utslitte etter strabasene.

Eric pumper opp dekket mens Sigbjørn venter utålmodig på å få tilbake sykkelpumpa si.

Slangemønster i sanden etter Lyngve.

"Mamma, se hva jeg kan gjøre"

To jentunger på stasjonen i Saynshand, før toget stopper og det detter ut en masse nordmenn.

Teltliv

Overnatting i telt i Gobi er kaldt. Det er som nevnt vind om dagen (heldigvis medvind med et par unntak), men det stilner om kvelden. Derimot blir det fort kaldt, og et par dager får vi til og med minusgrader om natten. Det gjør det vanskelig å sove, selv med full påkledning (Ulvang superundertrøye, fleece og stil-longs). Soveposen skal tåle det, men det er vanskelig å unngå å fryse om nettene. Dermed blir det lite kvalitetssøvn.

Teltlivet blir forøvrig fort rutine. Opp om morgenen rundt kl. 9, spise dagens rasjon med havregrøt til frokost, pakke og starte syklingen kl. 10-11. Lunsj kl. 15 (nuddelpakker innkjøpt i UB, tilsvarende de du får i Norge) og videre sykling til kl. 20, som gir oss nok tid til å sette opp telt før det blir mørkt. Som nevnt spiser vi tørrmat (Real Turmat) til middag.

Ørkenlandskapet

Landskapet er goldt og tørt. Vi ser knapt tegn til vegetasjon. Det skyldes ikke bare at det vokser lite, men også at husdyr (kyr, hest, sauer, kameler) spiser stort sett alt av det lille som vokser. Husdyrene tilhører mongolske nomader, og vi ser mange gerer, de tradisjonelle nomadeteltene disse bor i. Vi ser dog få mennesker, unntatt de få som kjører bil/lastebil/motorsykkel langs ruten.

Siden det ikke er noen asfalt i ørkenen oppleves landsbyene og byene som svært spesielle. Vi er innom to byer, Choir og Saynshand. Choir har et par tusen innbyggere men ingen asfalt. Byen er nesten tom, med hodeskaller og knokler etter døde dyr (okse?) liggende i gatene. Søppelet flyter overalt, det er tydelig at i ørkenen har man ikke noe forhold til hva søppel er for noe. Man legger/kaster fra seg ting i hytt og pine. Det snodige er at nesten alle likevel går i vestlige klær og at de ser ut som om de kunne vært plukket opp hvor som helst i Norge.

Saynshand har ca. 20000 innbyggere og har noen kilometer med asfalt. Men også her består bylandskapet for det meste av sand. Siden dette er den største byen i ørkenen bestemmer vi oss for å ta en fridag og ta inn på hotell slik at vi kan dusje og vaske oss (én uke siden sist) og lade opp batteriene. Hotellet har faktisk dusj og toalett, selv om toalettet ikke er mye å skryte av. Og selv om rommet mangler ventilasjon så klager vi ikke. Dette er luksus sammenlignet med det vi er vant med.

"Hvem faen sin idé var det å stoppe her!"

Members of al-Qaeda. Mullah Mortensen helt til høyre.

God mat, men gudene vet hva Sigbjørn tenker på.

Reservoir Dogs: Mr. Red, Mr. Gray, Mr. Green and Mr. Blue.

Sanddynene når en høyde på 30 meter. Til venstre stopper sanden i en svær sump.

Lyngve i sitt rette element, på toppen av et fjell.

Eric er vitne til at lammene får vann fra brønnen. Lammene tilhører tre nomadefamilier som holder til i gerer over kammen i bakgrunnen.

Vaktbikkja tar en ufortjent hvil.

Nomadene bruker kameler i stedet for hest i ørkenen.

På vei til Saynshand. Syv mann i russisk lastebil som kan ta tre. Sigbjørn og Lyngve sitter på fanget.

Nomade i tradisjonelle klær. I geren koker de dumplings til oss.

Maydr, vår redningsmann i sandstormen.

Sandstorm

Gobi er også kjent for sandstormer og vi opplever to stykker. Den første er ikke så ille og vi kommer ut av den på et par timer. Sandstorm er som snøstorm. Vinden fyker, men sanden trenger seg inn overalt, selv inn i veskene våre. Det er forferdelig å kjenne sandkornene stikke mot ansiktet og uten beskyttelse sprekker linsene, selv med sykkelbriller og lue. Å forsøke å ta bilder i slikt vær kan man bare glemme hvis man vil unngå at kameraet blir ødelagt.

Den andre sandstormen vi treffer på er mer alvorlig. Etter å ha hvilt oss i Saynshand by får vi storm den dagen vi skal ut. Den første timen ut av byen klarer vi oss bra og vi får en ekstrem medvind som gjør at vi fint klarer 20 km/t uten å trå et tråkk på sykkelen. Vi ser ingenting i sandstormen, men farten kan vi ikke klage på. Men etter 20 km snur veien i en retning som som gjør at vi får motvind. Hellet snur til mareritt. Hvis det å sykle i sand er ille er det å sykle i sand under en sandstorm med motvind det absolutte mareritt. Selv ikke å dra sykkelen gjennom sanden hjelper og vi føler oss ganske hjelpeløse. Når vi treffer på en husklynge bestemmer vi oss for å ta en pause for å avvente situasjonen, men det viser seg at vi får uventet hjelp. Husklyngene er ledet av jernbaneingeniøren Maider som sørger for å innlosjere oss hos ham i sin bolig. Siden det er storm også andre dagen og siden Maider tar oss med på litt sightseeing til ekte sanddyner blir vår lille rast forlenget med tre dager. (Se egen rapport på dinside.no/reise)

Sigbjørn ser betenkt ut i sandstormen. Klarer vi dette?

Sigbjørn og Jardard i sandstorm.

På tide å søke ly!

Nyskjerrige unger

Hver gang vi kommer til en landsby er det det samme ritualet: vi ser oss rundt, kjøper vann og er dagens (sirkus?)-attraksjon for byens skolebarn. En dag kommer vi til en liten landsby kalt Senj der vi umiddelbart havner oppi et virvar av skolebarn som nyskjerrig vil prøve syklene våre. Vel og bra det, men etter å ha stoppet litt utenfor byen for å spise lunsj oppdager vi at begge bensinflaskene våre er borte. Dette er krise, siden vi uten bensinflasker ikke kan fyre opp primus, og dermed ikke kan koke vann til mat! Det viser seg at et par av ungene har stjålet dem. Én av flaskene kommer til rette ved at en tilfeldig forbipasserende har funnet den henslengt i veien, men den andre flasken krever en mer omstendelig prosess for å komme til rette. Heldigvis treffer vi på en fjorten år gammel jente som hjelper oss med å snakke med de rette autoriteter: politiet (som knapt bryr seg) og sjefen for skoleinternatet (som setter himmel og jord i bevegelse). Det tar litt tid, og vi får ikke være vitne til alt som skjer (ting tas tydeligvis på kammerset), men til slutt kommer den andre flasken også til rette. Det viktigste for oss er å få tilbake flaskene siden vi uten dem ikke kan lage mat. (Vi har to flasker både som backup og for at vi skal kunne dele oss i to grupper, med én flaske til hver).

Kompiser poserer.

Tøffing viser seg fram.

The Dixie Chicks.

Grensebyen Zamod

Som nevnt blir siste dagen den absolutt verste rent fysisk på grunn av sandete veier, men heldigvis ender dagen med at vi kommer inn i siste stopp før Kina, nemlig grensebyen Zamod. Her tar vi inn på hotell for å freshe oss opp litt og for å kunne planlegge ferden videre. Vi treffer tilfeldigvis på en som kan noen strofer engelsk og som hjelper oss med å skaffe rom. Vi får aldri helt tak på navnet hans, men vi kaller ham bare ”surgeon” siden han har en lei tendens med å strekke ut handa si og si ”I’m surgeon”. Tydeligvis er han stolt av å være kirurg, men siden han maser så veldig om å ta oss med til den ene karaokebaren etter den andre blir vi fort lei han. Vi klarer heldigvis å unngå hans masete befalinger om å ta en kule på byen. Vi ”koser” oss heller i suiten vår, selv om alle rommene i hotellet har problemer med vanntrykket. Vi er heldige og dusjer alle sammen første natten, men etter det har vi store problemer med trykket. At dusjen ikke har vanntrykk er greit nok, men dette gjelder også toalettet! Det ender med at vi etter beste evne må fylle en bøtte med vann for å skylle ned i do(!)

Uansett, vi benytter anledningen til å ta livet med ro, og spise oss mette på dumplings og gulasj. Dessverre er det aldri godt å si hva slags gulasj vi får, siden dette tydeligvis varierer fra dag til dag. En dag får vi suppe, en annen dag får vi sauekjøtt og ris. Forstå det den som kan.

Markedsplassen i Zamod, mongolsk grenseby mot Kina. Jernbanestasjonen i bakgrunnen.

Noen som vil kjøre oss inn i Kina?

Fra Zamod er neste oppgave å komme seg inn i Kina. Dette kan virke som et trivielt stykke problem, bortsett fra det at det ikke er lov å ta inn sykler i Kina. Det vil si, vi vet det ikke med sikkerhet, men hvis hjemmesiden til den kinesiske ambassaden i Norge sier så så må det vel være riktig? Dermed blir vår hovedutfordring å komme oss inn i Kina med fire sykler og full bagasje (6 kolli per person). Dette har vi vært forberedt på helt fra starten av, men planen har alltid vært å gjøre en av to ting: ta toget over grensen, eller finne en person som kan kjøre oss over.

Vi finner fort ut at toget er uaktuelt, siden neste tog går om to dager, og siden det etter sigende lett blir fullbooket. Etter å ha fomlet litt rundt i byen finner vi et hus med en masse varebiler utenfor. Vi nærmer oss og til vår evige lykke kommer en mann ut som snakker godt engelsk! Vi forklarer situasjonen (vi vil ha oss selv + fire sykler med bagasje inn i Kina) uten å nevne at det faktisk er ulovlig å ta syklene inn. Vi blir enige om en pris (700 kinesiske yuan per bil, to biler) og avtaler å møtes dagen etter kl. 0800. Etter dette er vi alle i lykkeland, siden vi ikke hadde trodd det skulle være så enkelt å finne folk som vil kjøre over grensen.

Jardar og Lyngve fornøyd etter at vi har ordnet skyss med varebil.

Nå eller aldri: inn i Kina

Neste dag er mandag morgen (25. april) og blir en helt annerledes dag enn det som var tenkt. Våre to sjåfører stormer inn kl. 0755 og tar bagasjen vår ned i bilen. Det er tydelig at de har hastverk, selv om vi ikke forstår hvorfor. Mongolere er jo ikke kjent med å være tidlig ute? Stressnivået er ekstremt når vi innser at våre to sjåfører ønsker å stue alle syklene inn i én bil, og all bagasjen inn i en annen bil. Vi derimot ønsker å stue to sykler nederst i hver varebil og skjule dem med bagasjen vår oppå. Selvsagt uten å avsløre hvorfor vi ønsker å skjule syklene. Med litt pågåenhet klarer vi å få vår vilje gjennom, selv om vi innser at vi ikke har nok bagasje til å dekke syklene helt. Det får briste eller bære!

Vi suser knapt en kilometer av gårde i to varebiler før vi kommer til første stopp. Full kø for å komme seg ut av Mongolia. Nå forstår vi hvorfor våre to sjåfører hadde sånn hastverk. Vi er allerede sent ute. Vi havner helt bakerst i køen! Den snarrådige sjåføren i bilen til Sigbjørn og meg hiver seg ut av bilen og løper oppover mot begynnelsen av køen. Etter litt finner han en annen varebil fra samme firma som er tilnærmet tom (dvs. det er bare fire andre passasjerer.) Vi hiver all bagasjen over i den nye bilen, og må gå samme runde en gang til: forsøke å skjule syklene med bagasje. Vi lykkes enda dårligere denne gang, men både Sigbjørn og jeg har beveget oss inn i en ”det får gå som det går”-modus. Vi tør ikke tenke på at det er en reell fare for at hele resten av turen kan gå i vasken. Vi får heller tiden til å gå ved å fylle ut tollpapirer og småprate med de andre passasjerene. Det viser seg nemlig at våre sjåfører har som fulltidsjobb å frakte arbeidere fra Mongolia inn i den kinesiske grensebyen Erlian (Erenhot). Så det vi trodde skulle bli en spesiell tur de gjorde bare for oss er noe disse gutta gjør hver eneste dag.

Og det er litt av en jobb. Når køen endelig begynner å røre på seg kl. 0900 så er vår sjåfør raskt ute med å sno seg (les: snike) framover i køen. Det hersker en tilstand av alles kamp mot alle. Folk kjører nesten grensevaktene ned for å komme først gjennom sperringene som skiller oss fra den mongolske tollen. Men endelig er vi gjennom! Når vi kommer til tollkontrollen kastes vi ut og geleides inn i en stor hall som koker av mennesker som hoier og skriker og på alle mulige måter forsøker å komme først i køen av mennesker som får lov til å komme ut av Mongolia og inn i Kina. Og alle gjør dette om ikke hver dag så i hvert fall hver eneste mandag. For å komme på jobb.

Sigbjørn og jeg bestemmer oss for å klenge oss på våre medpassasjerer. Det gjør vi klokt i siden vår bil ikke får kjøre videre uten at alle syv passasjerer har passert tollen. Dermed blir det også i deres interesse å hjelpe oss med å komme i riktig kø og få riktige papirer.

Etter å kommet oss gjennom den mongolske tollen kommer vi ut til bilen vår igjen, der tollerne i mellomtiden har gjennomgått bagasjen vår. Vi kjører nå til den kinesiske grensepasseringen. På veien oppdager vi at tollerne har rotet i bagasjen vår, så nå er syklene våre enda mer synlige! Noe av bagasjen er til og med blitt åpnet. Hva vil kinesiske tolloffiserer si til dette?

På nytt kastes vi ut av bilen og geleides inn i en bygning som minner om passkontrollen ved en flyplass, inkludert scannere for bagasje. Sigbjørn og jeg er nå blitt adskilt fra Jardar og Lyngve, men heldigvis har vi delt litt på pengene så vi begge sitter på kinesiske yuan og amerikanske dollar. Det viser seg nemlig at vi må betale 5 yuan per person for å få et stemplet Entry Form, som skal fylles ut med navn, passnummer osv. Uten dette kan vi bare glemme å komme inn i Kina. Nok en gang får vi hjelp av våre medpassasjerer siden vi må vite nummeret på bilen vi kom i. Hvem kunne forutsett det? Bare det å få tak i skjemaet er en operasjon i seg selv, en kamp med 30 andre som forsøker å stikke yuan-sedler i hånden på den stakkars funksjonæren, som samtidig forsøker å svare på et innkommende anrop på mobilen.

Men vi får vårt Entry Form til slutt, og vi kommer oss gjennom passkontrollen, og vi får vårt stempel i passet som forteller at vi er kommet inn i Kina. Men hva med bagasjen? Foreløpig har vi ikke sett snurten av sinte tollbetjenter som vil ha oss til å forklare det ene eller det andre? Kan det virkelig være sant at vi er inne i Kina, med sykler?

Ja, det er sant. Tollbetjentene har rotet noe forferdelig i bagasjen vår og åpnet det som er av vesker. Men de har ikke reagert på syklene! Enten har de ikke brydd seg, eller så er det ikke noe problem med å ta sykler inn i landet, og våre bekymringer var unødvendige.

Vi tenker uansett ikke lenger på det, ettersom vi alle fire endelig er kommet inn. Det tok tre timer og klokken halv tolv står vi på markedsplassen i Erlian og skrur sammen syklene, omgitt av et tjuetalls nyskjerrige kinesiske tilskuere. We’re in!

Kaos ved den mongolske grensen, klokken er 0800 og alle venter på at grenseovergangen åpner kl. 0900